... en reise i tanker servert av alle hverdager ... mellom søvn og våken tilstand, når det ryker av kaffekoppen ...
Så er fredagen igjen ankommet og innsatsen intensiveres såpass at ukeens mål tangeres på et akseptabelt nivå.
Hvor godt eller stressende de siste etapper inn mot målgangen er, veldig avhengig av formkurven og følt godt rundt innsats.
Automatisk føles fredag som en god fredag, før balansering av initielt naturlig smil og gjøremålrealismen forsterker det smilende … smil ...
Ukedagene hverdager farer avsted, plutselig er det færre igjen enn hva som er tilbakelagt av dager i mellom helgene.
Hvor synkronisert en dag med timer er i forhold til forvaltet innhold, ikke like taktfast og forutsigbart.
Optimismen tar overdimensjonert kapasitet med i kalkylene og pessimismen det stikk motsatte, realismen er en vanskelig balanse mellom det optimistisk pessimistiske.
Fortsatt en hel innholdsrik dag igjen, noe som fortsatt tilsier smilende håpfull glede … smil ...
Dag balanse, det punkt arbeidsuka nå er ved, like mange dager fra som til de nære helger.
Om det er innholdsrik balanse, ikke like lett å bedømme, da gjøremål har forskjellige omfang og dermed varierende time behover.
Balanse i smilet … smil ...
Tirsdag, er dagen for videre inn i uka, starten var i går og ukas målgang om flere dager.
Det vil si, masser av tid til å få gjøremålene på plass, noe som gir skjerpet fokus, selv når tankene svirrer i toppkanten på koppen med kaffe.
Hverdagslig smilende og et gledens glimt i øyet … smil ...
En mandag er som regel hverdagstralten sitt startpunkt, der hvor forrige uke er tilbakelagt og hvilt bort.
Muligheter er det som nå kan på begynnes, en ferd med masser av tildeling av friske innsats minutter, som kan forvaltes i den påbegynte uke.
Her er det bare å løfte hodet og krumme nakken, smilet skal frem når gleden eimes … smil ...
Ikke bestandig at nytt bestandig er bra, selv om det er nytt, ei heller noen løsning å si at gammelt er evig nytt.
Forandringens naturlige takt, er drivende i det nysgjerrig levende, dermed blir det en erfarings horisont på en ufattelig bred horisont, når mange lar nysgjerrighet være tema.
Cølom er mitt nye bekjentskap i ordenes rike, et hulrom i kroppen rundt tarmkanalen. Et ord som har eksistert og hulrommet som har eksistert, får si at dette da ble en bevissthets heving og en undring rundt hvorfor jeg ikke har hatt behov for å prate om dette før.
En kunnskap som mange innehar som den største selvfølgelighet og en daglig bruk som faller mer naturlig, enn hva jeg så langt har hatt behov for.
Det magnetiske i ordet for min del, var blandingen av både den utypiske bokstaven “C” og den særnorske bokstaven “Ø”.
Fredagen er her med berikende muligheter for nye smil … smil ...
Når startskuddet går og hver enkelt velger å starte nære eller fjernt fra det signaliserte, så har ikke dette noe med resultatet som omgivelsen vurderer det presterte ut i fra, da målpassering avgjør det enkelt oppfattede av seier og tap.
Snor bryting er en forenklet måte å vurdere uten innsikt og kjennskap, dermed kommer egenskapene egnethet, riktig prestert og utførelse i skyggen av den tynne målstrek.
Virkemidler som kan fremme det presterte via målsnor passering og ikke rett utførelse, har ofte store kreative skygge arenaer, hvor snare veier forsøkes velvillig.
Juks er ikke noe som oppdages før jukset oppdages, dermed har fokusert forflyttet seg til den tynne målsnor og arbeidet med å sjekke og undersøke etter juks og ikke prisverdighet for riktig utførelse.
Kunnskapsmanglende innsikt omgjør det enkle til det mer intrikate, hvor arenaen alltid vil ha mulighet for kreativitet og der er menneskeheten unik og god.
Smiler og ler for en sen start på uka, da uka allerede er kommet til torsdag … smil ...
Den pratende stemmen som plutselig kan høres på tur langs elver eller langt inne i skogen, gjenkjennbar surrealisme, som dukker opp uten sammenheng eller mening.
Et sted oppe blant trekronen, tenker jeg, det er der de bor som har flott fargeprakt og gule store nebb.
Steg som skrider frem, blikk som løftes opp og rundt, ingen å se oppe blant grenene. Fortsetter ferden videre og videre, med gjentagelser av det pratende, uten å oppdage kilden hverken blant trær eller i busker.
Plutselig blir tydeligheten i innholdet så åpenbart hørbart, at det sagte fremstår forunderlig nært relatert til mine ennå ikke ferdig prosesserte inntrykk. Skremmende og spennende å tenke seg en papegøye stemme som kan formidle hver og en sitt tenkte, en fascinerende tanke som forleder oppmerksomheten bort fra hvor kilden har opphav og tankespinneriet bare fortsetter i de rareste vendinger.
Forfulgt av stadig flere utbrudd av nærliggende temaer, så passeres andre mennesker også, som tydelig hører de samme ord og setninger og jeg kjenner en betrygget følelse av at galskapen ikke har tatt overhånd, selv om opphavet ikke er å finne blant de frodige trekronene.
Til slutt, ender turens retning inn til enden ved vendingspunktet og en pust i bakken er på sin plass. Når stedet har elvas lune vik eller skogens tjern som selskap, blir sinnet fryd fullt og sittestykket fornøyd og øynene fredfulle av ro.
Igjen kan sporadiske setninger fanges opp og humringen tiltar, da innholdet igjen er gjenkjennbart og en oppreist sittestilling gjør at jeg nyter skuet utover vannflatens magi.
Ser refleksjonen av mitt eget legeme og må gapskratte enda mer, når gjenspeilingen gir et tydelig bilde av papegøyen som har fulgt mine skritt, den har hverken gult nebb eller fargeprakt, likner faktisk veldig mye på meg selv.
Smiler til og av det glade … smil ...
Smått og godt, et uttrykk som ofte henspeiler på små retter eller små inntrykk, som virkelig er smakfullt eller full av opplevelse.
Essensen av, er også et uttrykk for mye i et lite komprimert format.
Tanken blir på denne tirsdag, noe snurrende rundt behovet for tilstrekkelig, som følelsesmessig heller mot litt og ikke masse.
Kjenner på det lille smilet som ga store utslag … smil ...
Hvor friske er vi alle ... sånn passe. Enkelte ganger kan friskhet være følelsen når en ikke har feber, andre ganger når tankespinneriet har tatt rare veier og oppmerksomheten på det vanlige er fremtredende.
Flott å starte uka på en mandag, hvor formen føles bedre enn gårsdagen. Dermed er det bare å smile til den kommende uke, kjenne potensialet … smil ...
Hver morgen som nattens søvn blir til dagens våkne, er det store forskjeller og masser av endring.
Øynene som åpnes endrer det landskap som det drømmende tegnet og det oppfattede virkelige kommer igjen som noe liknende som morgenene som har vært, plattformen som forlates til fordel for det mer våkne, er sjelden oppfattet som det samme som gårsnatten.
Dermed får alle dager mer av det forskjellige som utgangspunkt og kampen for å presse den våkne dag inn i en forutbestemt form, med rutinemessighet og gjentakende gjøremål, bevisstheten lukkes mer og mer for det unikt forskjellige, som alltid er plattformen for enhver påbegynt tid etter søvnens fantastiske dvale og inntrykks forvaltede.
Hverdagslig tralt, inneholder mer forandring enn hva som er tilfeller av sanset, den samme morgenkaffekopp løftes opp og kaffebønne forskjellen kan oppfattes, om fokuserer er der.
Kopp nummer to, er like adferdslik som gårsdagen og dagene før der, men tankene som fyller hodet er like usømmelig utfordrende for det monotone og rytmiske som gjøres hver eneste morgen.
Forskjell og likhet, er alltid tilstede og oppfattelsen av likt er kun en tillagt illusjon, for alle dager er en ny reise med forståelse og innsikt fra mer enn hva enhver tidligere dag har hatt.
Med nytt ennå ikke forstått, møtes endringene med glade miner og et godt smil … smil ...
Moderne klokker har vekke alternativene “slå av” og “slumre”, ingen av delene er optimale.
Naturlig oppvåkning er kroppens egentlige takt, noe som ikke bestandig harmonerer med hverdagslig rytme.
Dermed blir det “opp og hopp”, akkompagnert til klokkeklang og søvnige smil … smil ...
Jammen ålreit å sitte i kaffevogna mens skinnegående forflytter seg fra A til Å, en behagelig måte å transportere kropp og sjel på.
Skinneharmonien er påtagende hos samtlige reisende denne kvelden, på det 8 vogners toget som bukter og snor seg behagelig frem i det snøkledde landskap.
Fra sentrum og til sentrum, togets forser, hvor gangavstand er greia for påstigning og avstigning.
Min delstrekke opplevdes komfortabel og i riktig nok tid, selv etter en ørliten tid med veksel problemer, så tøffet toget inn på stasjonen noen små minutter over planlagt og jeg var like fornøyd som alle de som skulle videre med sør-landstoget, vi kom alle frem i tide.
En god avrunding på gårsdagen, gir gode muligheter og forutsetninger for den våknende nye dag … tøft smil ...
Plutselig kommer vinteren som jeg husket fra tiden da jeg var liten, hvitt omkring og vassing i snø opp til skaftet på skotøyet.
Mye nydeligere med lyse omgivelser, blir liksom ekstra fint å stå tidlig opp for å skue utover naturens utførende i løpet av natten.
Det som kan være minnenes bedrag, er fornemmelsen av vinter i alle vintermåneder fra tiden som har vært, til og med en og annen november dager med dekor av vinter - mannsminne er hva som er det naturlige, en samling av de beste minner som adopteres og smitter over på ettertidens fornemmelse.
Kaldt og masser av snø, lite tilrettelagt for fremkommelighet, gir utfordringer som alltid har vært der. Det å lage de første spor i stien, er noe som vekker barndommens glede, når det praktisk voksne legges noe bort.
Fin start på det nye år, lyst, fint og aktivt. Brenner av mye energi og får trent på balanse og koordinering med belegget mellom sko og underlag.
Utfordring fra A til B og mye naturlig som forvaltes i noe saktere omgivelseglede … smil ...
I år som i fjor og året før der igjen og igjen, så er forventning om egen kapasitet som nullstilt og den krumme nakke gyver løs på flere tårn og et fjell av oppgaver.
Med friskt mot og brystet fylt av mengder overmot, så forvaltes minuttene med omhu og timer er plutselig gått over i dager.
Her skrives det åttende nye dag i det glade år 2016, over en uke etter at det gamle er tilbakelagt og gjøremålene minsker ei.
Uendelige kilder av sidetaklende oppgaver, bryter stadig inn i det nye rytmiske og forstyrrer den harmonisk målrettede målbildet, som mer og mer likner på hvordan tingene ble løst i fjor og de foregående år.
Ukuelig optimisme er kontoen som innholdet renner over med, når fridagene er tilbakelagt.
Trengs ikke mange fraværsdager, føre overoptimismen igjen dukker frem, frem, frem og frem … smil ...
Mistenkt og ikke fengslet, mistenkt og fengslet, gårsdagen inneholdt følelse av rett og riktig.
En angrende morder som forteller etter å ikke ha kommet unna, en sørgende mor som har kjempet alene og som fortsatt må jobbe med å belyse det vanskelige.
Menneskehetens natur og verden inneholder utfordringer, endringer og totale forandringer, om dette i stor grad skyldes levesettets tildelte rammeverk, eller om de naturlige endringer i omgivelsen påvirker, slik at evnen til menneskeheten blir noe skakt og utviklings umodent.
Samspill og følelse av respekt, avhenger av felles forståelse av rett, riktig eller forstått, noe gårsdagen inneholdt.
Fortsatt nyanser som ikke er riktig og helt som de skal være. Unødvendig for menneskeheten å høre om døde individer, når de i utgangspunktet ikke er naturlig syke og fysisk svake.
Påført lidelse er menneskehetens ansvar å ikke utøve, noe som på sikt vil vise seg som felles utfordring, når omgivelsen krever naturlige endring som gir vårt kjente sett å leve på forandringer i rammebetingelsene for liv.
Lar gårsdagens allment følelse av rett og riktig forme dagens start, en god plattform å jobbe ut i fra … smil ...
Tidlig og sent er det sunt å bevege legemet, noe som rammer godt inn den våkne tiden.
Frisk luft i det trøtte trynet gir et våkent ansikt, kveldsbris som stryker kinnene før leggedags gir grunnlag for friske tanker som bærer søvnen det siste stykke frem.
Godt å godt å sovne og godt å våkne, her kommer onsdagen og jeg trør i takt med den våknende dag … smil ...
Hvor damete er det med te og hvor mye herre er det i en sort kopp kaffe. Like mye som det er vann i et tomt vannglass.
Roller og tildelt handlingsmønster, er omgivelse avhengig og ikke representativt ovenfor rasens eksistens.
Dermed må fokus plasseres der det bør, med løftet blikket er behovet til menneskeheten, lokale varianter forvaltes med avvikende nødvendighet og forståelsen av minst to tanker samtidig i hodet til enhver tid.
Dermed blir både te og kaffe svaret på innholdet i det tomme glass, en tids hipp serveringstrend som ikke står i veien for å se menneskets fremtidige beste.
Smiler når kaffe byttes med te og omvendt … smil ...
Hva som er, i forhold til vært - mulighet for innsiktsfull handling og mulighet for å gjøre mer av det som er erfarte mer hensiktsmessig.
Utsikt over gjort og kan gjøre, tanker som naturlig dukker opp på punktet for tidskillet mellom der desember plutselig er januar.
Det å skrive et nytt årstall, ikke der endringen skal hvile. Ettertanke kan forvaltes og målbildet for det kommende kan kladdes med konturkanter, hvor konkret detaljbildet formes, noe nøkternt forstår de realistiske tanker, at omgivelsen ofte byr på ennå ikke oppdagede forhold som må inkluderes i fremtidens forvaltning.
Nå som tiden består av masser av tiltaker som minner om hvordan historien har tidligere taklet det utfordrende, gjør at håpet om oppvåknende unge “sinte” mennesker, som tar tilbake de sitt ansvar for det fremtidige.
All utvikling og forandring, har fortiden som fiende, da det ikke finnes en fremtid som kan løses med de samme fortiders mekanismer. Da alle har større innsikt og mer forståelse av nye aspekter ved en større sammenheng og forståelse av rasens likhet, uavhengig av presentert utforming.
Håpet er reelt, smilet likedan … smil ...