Vi tenker på masker som noe vi viser andre. Men maskene er lag — kulturens, flokkens, familiens, traumenes, selvbildets. Og de vender ikke bare utad. De farger det vi oppfatter som vår egen sannhet.
Det er ikke nødvendigvis bevisst løgn. Det er noe mer grunnleggende: vi ser oss selv gjennom det vi har lært å se. Det Jung kalte skyggen — det vi ikke vil vedkjenne oss — forsvinner ikke. Det former oss likevel, fra innsiden.
Kunsten på sitt beste er et møte med nettopp dette. Ikke en flukt fra maskene, men et øyeblikk der ett lag løftes — og noe rått befinner seg der under.
Kunstnerisk rom: Kunstneren tar den største risikoen — de bryter ikke bare med flokkens normer, men forsøker å bryte gjennom sine egne lag. De største uttrykkene bærer preg av dette: en rå ærlighet som kjennes som om noen har fjernet noe de ikke burde.