Det å våge å se seg selv som en egentlig er, en sann utfordrende øvelse, da tankene om hva jeg burde og skulle være bare konstant skrikes inne i tankelandskapet.
Enkleste strategi for å unngå dette dilemmaet, er å fylle tilstedeværelsen med masser av tomt støyende, slik at stillheten ikke når frem.
De øyeblikker av ro og ettertenksomhet, byr på refleksjon og sakte våkenhet for det som faktisk kan kjennes her og nå.
... smiler litt bortgjemt ... smil ...