Kraften bak håpet er vesentlig større enn hva hodet er klar over, noe som gir en fornemmelse av ikke helt forståelsen av mekanismene som ofte er noe frakoblet detaljlogikken.
Det å håpe å sprenge grenser, er ikke bestandig direkte i takt med prestert, selv om det håpte alltid er tilstede.
Gleden over å mestre er overraskende hyggelig hver gang, det å ha klart å forbedre egen prestasjon, er en fin følelse.
Referansepunktet for prestert, tar utgangspunktet i egne referanser og sammenliknes på flere nivåer enn hvor langt og høyt. Det å sammenlikne med andre sitt presterte, er skivebom og hører hjemme i oldtidens Colosseum og en tid med mindre innsikt og kunnskap.
Må smile både av og til fjærbrusing som fortsatt er med rasens og hører hylekorene i bakgrunnen som utfordrer det etablerte hodeløse … smiler ...