Balansen mellom hva som er mine tanker, kontra andre sine, er en flytende overgang som tilhører menneskeheten og ikke enkeltindividet.
Hvorfor er vi her, hva befinner seg bortenfor det som vites og hva er formålet med tilstedeværelsen. Disse spørsmålene er naturlige og under endring, noe som genetisk har fulgt rasens utvikling og hvor svarene ennå ikke er blitt besvart godt eller forstått.
Det å ikke finne riktige svar, har flere mulige faktorer som vi kjenner og ennå ikke kjenner. Det eneste som er mer klart enn uklart, er det faktum at overlevering av kunnskaper er eneste måten å finne bedre måter å håndtere omfanget av det som blir.
Alternativet er å finne en bok som beskriver hva som er og skal være, forvalte profetiene godt og møte nirvana med en nummen følelse av å ha trodd og ment det beste for en opphøyet faktor, som baseres på diktning og fortellinger satt i sammen for en årsak som den gang var åpenbar og klokkeklare.
Nedskalerte til den hverdagslige dialog, er åpenheten i det som utveksles noe som stimulerer og utvikler. Kjørereglene er like uklare som de store spørsmålene, noe som kan sees i sammenheng med målbildet som ikke fremstår likt eller felles forstått.
Dermed blir det å finne en form som ivaretar egen integritet, hvor felles respektert vil si rasens evne til videre utvikling.
Våge å snakke om det hver og en har herredømme over og finne en ydmyk forståelse av andre sitt syn og finne berikelse i å oppdage annet enn eget forstått.
Respekter andre sine tanker, start med et smil før angreps refleksen vekkes og overmanner fornuften … smil modig ...