Bomullspeller eller ei, alle har vi det i oss, det som det moderne synet på menneskehåndtering har definert som uakseptabelt.
Parforhold som håndhever frykt og sårbarhet som verktøyer for å nå frem, er avhengig av en forstått dynamikk, som balanserer mellom hva som er alvor og fleip i utsagnformen.
Hva som er mitt er ditt, men det kan forutsette at ditt er mitt. Så enkelt kan det virke i det gjensidig balanserende, når mye usagt besvares uten å være pratet om og enkelheten i det levende formuleres som sameksistens.
Hvor mye hvit eller sort er våre rollemønstre, når dynetrekk og putevare trekkes over hodet og heksejakten starter, om det er mørkt kledde eller lyst kledde irettesettere, samme ulla åkkesåm.
Sorte pantere eller hvite kuer, krefter som bruker dem og oss, den kraft som forener selv de som ikke er tanketomme.
Den fri tanke, er like fri som omgivelsen og den nedarvede rekke har overført av grad av fritt, noe som ofte er innenfor et rammeverk.
Selv slavetiden hadde kun motorisk kontroll, da tankekraften fløt fritt og hadde forenende rytmer og dans.
Nå strammes grepet rundt oss alle, i fryktens forkledning, hvor felles forstått formidles av ønsket adferd i retninger som har riktige økonomiske motiver og mer og mer tankekontroll.
Smiler håpfult og optimistisk fritt … smil ...