Som i historien med fuglen Fønix, så oppstår det læring i asken som er igjen, hvor det oppdages å måtte gjøre ting annerledes enn tidligere trodd.
Veldig rart at hjernens arv har så sterke vaner fra urtidens flokk atferden, hvor oppdagelsen først skjer etter modig selvgranskning eller erfart endring.
… smiler på vei opp …
Gang på gang gjentas vaner, fordi arten menneske er sammenskrudd slik fra opphavet, hvor knapphet var gjeldende.
Brudd med fortidens forutsetninger, fører alltid til endring, men forandring må velges.
… smiler vågalt ...
Mitt møte med egne demoner, løfter frem de vondeste tanker hvor egen utilstrekkelighet kjennes igjen.
Hvor “løpe i fra”, “fryse fast” eller “kjempe med tankene” er valgene som kan velges.
Når løpingen slutter og fastlåstheten ikke lenger ønskes, så starter sortering av det tidligere vonde og oppdagelse av at mer levd nå har mye større forutsetninger for en mer vågal tilnærming av noe som er mindre farlig enn opprinnelig tenkt.
… smiler underveis …
Det vonde er faktisk ikke så vondt som først tenkt, men det oppleves alltid som forferdelig vondt der og da.
Alle har hatt skrubbsår som har blitt til ny hud og etablert en styrke i å forstå at alt ikke nødvendigvis er perfekt hele tiden, selv om egne bedragerske tanker tenker det slik.
… smiler til tyngdekraften …
Hver dag løses med erfaring fra alle gårsdager, hvor tidligere kjent løsning gjentas og forfines etter hvert som forståelsen oppdager mulighetene som faktisk finnes.
Vanene i egen atferd, gjør at gjentakelse alltid fører til snublende steg og blir påminnelse om at endring har naturlig forflyttet seg videre.
… smiler i ustøheten …
Ting slutter alltid der de starter,
hvor usikkerhet alltid vil være
en kontinuerlig ingrediens i alt
hver og en ennå ikke har
kjennskap om.
Aksepter å kunne feile,
for det er mye læring i
alle “mageplask” og det er
når vi reiser oss raust og oppriktig
at virkelig læring skjer.
… smiler raust …
Utøvelse krever evner og innsats,
hvor veien blir til mens en går og
oppdagelsen av verdien i ferden
frem kan oppdages.
Målet er ikke på andre siden av målgangen
i livet, for der er det kun en kiste med et lokk.
Det levde har kontinuerlig eksponering
av alle mulige delmål underveis,
bare oppmerksomheten er trent
til og anerkjenne det faktisk levde.
… smiler i det små …