Vandring på umerkede stier, gir mye oppdagelse og følelsen av periodisk usikkerhet.
En veibane som ikke har annet enn terrengets tolkede formasjon som forståelse av videre kurs, gir tvilen plass.
Konklusjonen underveis, er at omgivelsene tolkes til å stemme, hvor stegene igjen finner noe som oppfattes tydeligere som stien som følges.
… smiler til sporene … smil ...